Endelig i gang igjen.

Etter å ha gjennomført halvmaraton var det som om all lufta gikk ut av ballongen. Motivasjonen dalte, jeg var sliten i hele kroppen og følte at ingenting fungerte. Treninga ble rotete og ustrukturert, og jeg hadde ikke lenger noe mål å nå. Slik har det nå vært i to uker, men endelig føler jeg at jeg er back on track igjen.

Trente bein for første gang på en måned på lørdag, og jeg er fullstendig ødelagt på 3. dagen. Beinøkta var knalltøff og bestod blant annet av utfall, strake markløft, bulgarske utfall og sumoknebøy. Var gelé i beina allerede etter markløftene, men fortsatte å pushe meg selv, noe som førte til at beina mine skalv i flere timer etter treningsøkta. Jeg kjente allerede lørdag ettermiddag at jeg kom til å bli stiv, men aldri i livet om jeg hadde trodd jeg skulle bli så totalt ødelagt.

Selv om det til og med gjorde vondt å sitte på søndag og i går, føles det utrolig deilig. Endelig back on track! Denne uka skal jeg få kjørt gjennom programmet mitt skikkelig, og så skal jeg forsøke å få avtalt ny time med løpe-PT for å legge en slagplan fram mot Sentrumsløpet i slutten av april. Det er veldig viktig for meg å finne ut hvordan jeg skal legge opp treninga mi framover, både i forhold til styrke og kondisjon. Jeg ønsker å unngå å bli tung og treg, men vil for all del ikke bytte ut 3-splitten min. Spørsmålet er da om jeg skal fortsette å kjøre annenhver uke 3 x 8-10 reps og 5 x 4-6 eller om jeg bør legge det opp på en annen måte.

Jeg trenger også innspill på hvordan jeg skal kjøre kondisjon fram til våren. Her er det flere ting som spiller inn, jeg er ikke så glad i å løpe på mølle, og jeg synes det er vanskeligere å få til en god løpeteknikk. Jeg vet at jeg må få inn intervaller, dette er i grunnen greit, og det skal jeg få til. Spørsmålet er hvor ofte, bør jeg løpe intervaller som en egen økt, eller kan jeg ta det i forbindelse med styrkeøkt osv. Jeg er også usikker på hvor ofte jeg bør trene kondisjon og om spinning vil kunne holde formen min like godt ved like som løpeøkter.

Noe av grunnen til at jeg ønsker å kjøre mer spinning er ønsket mitt om å sykle birken og/eller lille styrkeprøven (evt. jentetråkket dersom det da blir enklere å få med noen), neste år. Jeg vet ikke om jeg får det til, det kommer helt an på om jeg finner noen som vil bli med på galskapen ;) Å fullføre noe sånt alene kommer ikke på tale.

Jeg har også sett en del på løp jeg ønsker å delta i. Sentrumsløpet og Råtassen går med 1 ukes mellomrom og dermed er begge mulig å få med seg. Jeg har hatt lyst til å løpe Birkebeinerløpet, men det går bare én uke før Oslo Maraton, og ut fra erfaringene i år med halvmaraton er jeg slett ikke sikker på at jeg kan klare å komme i form igjen til ny dyst på bare én uke. Dette er også noe jeg må ta opp med PT.

Må bare trekke fram hovedgrunnene til at jeg fant tilbake motivasjonen min. Treningsvenninnene RA, T, H og M er noen utrolige inspirasjonskilder, og ga meg tilbake lysten til å trene. Alle bidrar på hvert sitt vis. RA imponerer med at hun ikke gir opp, selv når hun har fryktelig vondt. Det å snakke med henne nå som hun har måttet endre treningsplanene sine for lang tid framover, og høre at hun ikke gir opp, gir meg motivasjon til å fortsette selv når jeg synes ting blir tøft.

M og T er alltid like hyggelige å slå av en prat med på senteret. Det er umulig å ikke bli inspirert og pushet når disse to er med på spinningtimene, eller når man ser dem trene styrke.

H er en inspirasjon fordi hun, selv om hun ikke er fullt så bitt av treningsbasillen som oss andre, likevel har funnet glede i treningen og drar av gårde også når hun kanskje egentlig ikke har lyst. Hun viser at det er faktisk mulig å finne glede i trening, selv når man i utgangspunktet ikke er glad i å trene, at det er mulig å endre mening!

Når alle disse skriver i sine blogger og treningsdagbøker, så gir det meg det sparket bak som jeg av og til trenger. Å lese deres innlegg om gode og dårlige økter gjorde at jeg ble minnet på hvorfor jeg ønsker å trene. Selv om jeg bare hadde en kort periode der motivasjonen var på bånn kunne den fort blitt mye lenger hvis jeg ikke hadde funnet inspirasjon hos disse jentene. Konklusjonen er at treningsvenninner er gull verdt! :)