Nordmarkstraver'n

Jeg trengte en kveld på å roe meg litt ned, få ut frustrasjonen og slutte å synes så synd på meg selv, slik at dette ikke blir et forferdelig sutreinnlegg. Det ble nemlig "målgang" ca en mil før mål på meg i går.

Vi kan jo begynne med begynnelsen. Møtte opp på Sognsvann i god tid. Var litt nervøs for at parkeringsplassen skulle bli fryktelig full, og hadde ikke lyst til å stresse til bussen som skulle gå kl 9. Jeg kom med på første bussen, og denne gikk så fort den var full, og altså før klokka 9. Vi kom til startplassen, og der var det satt opp "bæsj-and-carry" (noen fra forsvaret eller tidligere orienteringsløpere som kjenner igjen den betegnelsen?) og ellers var det vel ikke så mye der annet enn andre startende, noen dunker med drikke og folka som delte ut startnummer til dem som ikke hentet dem fredag. Været var ikke på topp, det duskregnet, men det var i grunnen så lett at man ikke merket så veldig mye til det.

Starten var felles for alle, og vi begynte på fin grusvei, og slik løp vi i over 5 km. Veldig bra at vi startet sånn, for da fikk feltet spredd seg godt før vi kom inn på smal sti. Løypa fortsatte opp og ned, på grusvei og sti, som enkelte steder var mer gjørmehøl enn sti. Duskregnet kom og gikk, og det samme gjorde vinden. Det tok litt tid å oppdage at det hadde stoppet å regne de periodene vi hadde opphold, så det var bare vinden som av og til gjorde det ubehagelig å løpe.

Dessverre begynte lysken min å småkrangle allerede etter 7-8 km. Jeg hadde perioder fram mot 12-13 km der jeg nesten ikke merket den, men på drikkestasjonen rundt 15 km var det tydelig at jeg hadde smerter, for folk lurte på om det gikk bra, og om jeg kunne fortsette. Jeg beit tenna sammen og tenkte at gi meg skulle jeg i alle fall ikke, men jeg angret på det ganske fort. Smertene satt nå ikke bare i lysken, men også i kneet, som slett ikke likte belastningen det fikk av at jeg ikke klarte løpe normalt. Siste stykket inn til mat- og drikkestasjonen på Gåslungen rundt 18 km var forferdelig, men man kan jo ikke akkurat bare sette seg ned og grine heller, på den måten kommer man seg jo ikke i mål. Jeg var så ufattelig lettet da jeg så skiltet mot Gåslungen som sa 0,5 km, og selv de stakkars 500 metrene føltes som en evighet.

På Gåslungen møtte jeg ambulansen som var klar for avgang, den var full og jeg mente bestemt at noen ambulanse trengte jeg ikke, så jeg fikk sette meg inn i bilen til en av funksjonærene i stedet, og ventet til de var klare for avgang. Vi plukket også opp sistemann i løypa, som fikk beskjed om at han ikke kunne fullføre.

Så nå sitter jeg her i sofaen da, med hofte som en 80-åring, et kne som er for vondt til å trå på, hovne lymfeknuter i lysken, og beskjed om å avlaste litt med krykker framover. Ingen løping de neste 2-3 ukene, deretter kan jeg se det an litt, og ingen tung frivektstrening for beina på minst like lenge. Skuffelsen over å måtte bryte sitter fortsatt litt i, og jeg er ikke så glad for endringene for de neste ukene, men jeg kan jo ikke akkurat sette meg ned og sutre heller. Får heller bruke denne dagen til å trøste meg med is med en god venninne på Yoghurt heaven, og legge det bak meg. Det er tross alt bare et løp, det er bare noen få uker (fingers crossed), kroppen skal helst vare en 40-50 år til.