Påskeferie?

Enkelte bruker påskeferien til å slappe av og kose seg, jeg utnytter påskeferien til å få trent mest mulig! :) Deilig med få folk på senteret, tid til å trene akkurat når jeg vil og så lenge jeg vil uten at jeg har masse ting som må gjøres. For ikke å snakke om at det finnes ledig utstyr når jeg trener styrke. Ingen kø i knebøystativ eller benkpress. :) 8t og 54 minutter trening så langt denne uka, og det gjenstår to økter! :)

Det ble en lang kondisjonsøkt i dag. Først 60 min på Ascent trainer, en miniøkt på skuldre bare for å få løst opp litt, også en spinningtime. Det er min yndlingsinstruktør som har alle spinningøktene disse helligdagene, så målet er å få vært på dem alle sammen. Hun er rett og slett genial. Herlig musikk, herlig personlighet, og hun er utrolig flink til å motivere. Hver eneste time gjentar hun det samme, hvor mye du orker sitter veldig mye i hodet, ikke i beina. Sier du til deg selv at du klarer ikke, orker ikke, dette er vondt, dette er tungt, ja så klarer du ikke, og timen blir lang, tung og vond. Sier du derimot til deg selv at dette skal du klare, dette er deilig, så kan du klare det utroligste. Det er en selvoppfyllende profeti, og en mentalitet som jeg selv følger så godt jeg kan.

Jeg har ofte fått spørsmål om hvordan jeg orker og gidder å stå i en time på AT eller Ellipsemaskin, det er jo så kjedelig, og hvordan orker jeg og klarer jeg å løpe så langt, når jeg tar løpeturene på 1 - 2 mil. Jo, jeg orker og gidder fordi jeg ikke sier til meg selv at dette er kjedelig, dette er slitsomt, tungt og vanskelig. Jeg orker ikke, klarer ikke, vil ikke. Hadde jeg sagt sånne ting til meg selv, ja da hadde jeg ikke klart det. I stedet fokuserer jeg på det positive. Skal jeg stå i en time på AT eller Ellipsemaskin så setter jeg på den beste musikken jeg vet om, og er instilt på å stå i en time. Jeg drømmer meg langt bort, tenker positive tanker, og vips så har tida gått.

Det samme når jeg løper, jeg fokuserer på det jeg har framfor meg, setter på inspirerende musikk og er fast bestemt på at jeg skal ikke gi meg før jeg har nådd målet mitt. Å tenke at dette er slitsomt og kommer aldri til å gå nytter ikke. Hvordan skal man nå et mål hvis man hele tiden sier til seg selv at man ikke kommer til å klare det?

Selvsagt så jeg litt mørkt på å klare et halvmaraton den gangen i fjor vinter da jeg meldte meg på. Jeg av alle mennesker, som overhodet ikke var noe løpemenneske skulle ikke bare løpe Sentrumsløpet på 1 mil, men et halvmaraton. Over dobbelt så langt som Sentrumsløpet, og lenger enn jeg noen gang hadde løpt. Likevel var jeg fast bestemt på at dette skulle jeg klare. En personlig grense skulle brytes, og etterhvert skjønte jeg at jeg hadde alle muligheter til å nå målet mitt, så lenge jeg jobbet målbevisst og tenkte positivt.

Ingen klarer å tenke positivt hele tiden, men man må ikke la de negative tankene få overtaket. Man må fokusere på målet, langt der framme, og kjempe for å nå det.