Where everybody knows your name.

Jeg har treningsmedlemsskap på flere sentre. Et på et senter på Torshov, der jeg begynte å trene da jeg flyttet til Oslo. Jeg har trent der i flere år, og i perioder har jeg nærmest bodd der. Jeg “kjenner” de fleste som jobber der og de “kjenner” meg. I høst begynte jeg også på SATS, fordi jeg får et supert tilbud gjennom jobb, jeg har sentre mye nærmere der jeg bor og jeg kan trene når jeg er ute og reiser med jobb.

Denne høsten har det blitt mye trening på SATS, og lite trening på Torshov. Det har passet bedre med SATS, siden jeg drar hjemom mellom jobb og trening. Da er det veldig mye enklere å tusle de 5-10 minuttene til et av de to nærmeste sentrene, enn å sette seg på bussen i 10 minutter og så gå i 10 min før jeg er på trening.

Men, av og til tar jeg fortsatt turen til Torshov, og både mandag og i går var blant disse dagene. En ting jeg både synes er veldig deilig med SATS, og som jeg savner når jeg er på SATS er at de som jobber der kjenner meg ikke.

Sykkelinstruktøren fra CycleMovie "kjenner" meg, men ellers er det ingen av de ansatte, eller de som trener der som kjenner meg. Jeg er anonym, "usynlig". Det kan være veldig deilig, for jeg slipper at noen "forstyrrer" meg, men samtidig så kan jeg savne å bli sett, savne å være noen.

Det er litt sannhet i sangen fra Cheers:

"You wanna be where everybody
knows your name.
You wanna go where people know,
people are all the same,
You wanna go where everybody knows
your name."

Har tenkt litt ekstra på det i det siste, siden det er så lenge siden jeg har vært på Torshov, og de ansatte der har kommet bort til meg disse dagene ettersom jeg har sett dem og småpratet litt osv. De kjenner ikke nødvendigvis navnet mitt, men de vet godt hvem jeg er! Det samme gjelder for folk som trener der, jeg kjenner folk som trener der, og de hilser og slår kanskje av en prat.

Jeg har hatt perioder da jeg har hatt det ekstremt tungt, jeg har slitt med humøret, slitt med følelser i forhold til kropp, i disse periodene har det vært ekstra godt at de har "sett" meg. De har gitt uttrykk for bekymring fordi de synes jeg har blitt for tynn, synes jeg ser sliten ut, ser lei meg ut ...

I går møtte jeg ei av de ansatte i garderoben og hun slo av en prat. Det at de merker seg at jeg ikke har vært der på en stund, at de kommenterer at jeg har klippet meg ... Man er noen, og det kan være både bra og ikke fullt så bra. Alt ettersom.