Jeg hater morgener! (Men de blir litt bedre av en løpetur)

Jeg hater morgener! Jeg er ikke noe morgenmenneske, og har ikke vært det siden jeg var liten. Morgener bør tilbringes i sengen, helst så lenge som mulig! Skulle veldig gjerne hatt muligheten til å sove til jeg våknet av meg selv, for så å ligge og dra meg til jeg følte meg våken nok til å stå opp. Spise en god og lang frokost, nyte en kopp kaffe, og slappe av litt før jeg måtte av gårde på jobb.

Sånn er nå engang ikke arbeidsdagen min lagt opp, og i forhold til jobbtider foretrekker jeg å komme på jobb så tidlig som mulig for å kunne gå så tidlig som mulig, og heller få litt ut av ettermiddagene og kveldene. Derfor sparker jeg meg selv ut av senga umenneskelig (i følge meg selv) tidlig, og drar av gårde på jobb hvor jeg er et lite monster fram til jeg får kaffe.

Planen min sier jeg skal løpe på morgenen, mandag, onsdag og fredag, det er jeg selv som har satt opp planen, og jeg er stor tilhenger av å følge planer. Særlig når det er jeg selv som har satt dem opp. Derfor sparker jeg meg selv ut av senga, selv om det gjør vondt. Jeg har bare klart det 2 ganger siden jeg tross alt startet med det denne uka, men jeg har i det minste ikke gitt etter for den enorme lysten til å bare bli under dyna enda. Det går greit så fort jeg har fått klærne på, da er det jo ikke noen vits å krabbe tilbake i den gode, varme senga lengre.

Løpeturen i seg selv er også ganske grei. Det hjelper jo ikke å løpe og tenke: dette har jeg ikke lyst til, dette vil jeg ikke. Så jeg skrur på musikken og tenker positivt. Så lenge været er ok, så er det ikke så vanskelig heller. Det er deilig å være ute før absolutt alle andre også skal ut og på vei til jobb. Dessuten kan jeg ha riktig god samvittighet for at jeg har startet dagen med en løpetur i frisk luft, og nyte frokosten min når jeg kommer hjem.

Jeg spiser ikke noe særlig før løpeturen på morgenen. Ikke er jeg sulten, ikke er løpeturen så lang at jeg har behov for mat (den er bare 7,2 km) og jeg hater intenst å spise rett før jeg løper og å stå opp en time tidligere for å få i meg mat før turen er helt uaktuelt. Så jeg trykker i meg en riskake og en aminosyre/bcaashake og løper av gårde.

Turen går langs idylliske Frognerkilen, og stort sett møter jeg bare på et fåtall andre i samme ærend, og en flokk med gjess og ender. I dag var enkelte av dem litt aggressive, og da jeg hadde snudd og løp tilbake igjen skjønte jeg jo godt hvorfor. Det var flere, små, dunete nøster rundt omkring, ikke rart foreldrene er litt beskyttende. :)

Jeg håper virkelig at denne løpeturen kan bli en god vane i løpet av disse 8 ukene programmet mitt varer, og at den blir noe jeg kan se positivt på, i stedet for noe jeg må og som jeg ser på som et ork fordi det er så vondt å stå opp tidlig.