Nytt år og nye muligheter gikk visst rett i dass.

Jada, etter å ha trent en stund med disse kollegaene mine innså jeg etterhvert at det bare var å glemme og tro at jeg skulle kunne henge på dem. Greit nok, fullføre skulle jeg jo uansett, jeg feiger jo ikke ut heller. Så begynte jeg å få vondt da, og mer og mer vondt gjorde det jo mer jeg trente. Siden kollegaene mine trodde jeg egentlig bare var feig og pysete så kunne jeg i alle fall ikke feige ut.

Selv ikke da fysioterapeuten litt forsiktig ymtet frampå 2 dager før lille Styrkeprøven at jeg kanskje burde vurdere å trekke meg syntes jeg det var noen god idé. Hva er det for et forslag å komme med 2 dager før konkurranse? Enten får du si: - Du kan ikke starte, eller så kan du droppe forslaget. Jeg trekker meg ikke 2 dager før konkurranse fordi du mener at det kanskje ville være lurt.

Natt til 23.juni lå jeg med kramper i beina, smerter i rygg, lyske og kne og fikk knapt sove, kort sagt en perfekt opplading når jeg måtte opp grytidlig for å ta bussen til Lillehammer. Humøret var på topp, særlig ettersom været var så fantastisk også. Det var i det minste oppholdsvær de første 5 timene, men etter 4,5 time begynte det å gjøre ikke bare litt vondt, men veldig vondt, og så begynte det å regne. Det regna ikke bare sånn smått og pent heller, neida, noen der oppe skrudde på dusjen.

Jeg kom til slutt i mål, på litt over 7 timer, ganske nøyaktig 7 timer 5 minutter og 10 sekunder. Jeg banna over de 5 minuttene og 11 sekundene som skilte meg fra 6 et eller annet og 7 timer, og haltet meg bort til noen for å spørre hvor T-banen lå. Et lite tips, når et stykke klissvått, møkkete, haltende kvinnfolk kommer bort til deg og spør hvor T-banen ligger så ikke svar: -Hva skal du med T-banen, du har jo sykkel, og le av deg selv/kompisen din. Jeg gjentar: IKKE kom med et sånt svar, med mindre du har lyst på en midt i fleisen. Heldigvis for den personen var jeg for sliten til å orke ...

Humpet meg på middagen med krykker, og de siste 4 ukene har jeg fått behandling hos fysio og kiropraktor, sykkelsesongen er over for i år, løping er definitivt out of the question, bekkenet flytter seg stadig 0,5 - 3 cm opp på høyre side, menisken på høyre kne er irritert og syter til stadighet over at jeg "mishandler" den og jeg kan glemme markløft og knebøy fram til jul fordi muskler og sener som liksom skal holde bekkenet mitt på plass må få tid til å strammes opp og feste seg ordentlig, og irritasjonen i menisken må gå over. I tillegg må jeg styrke hofte/lyske nok til at kneet ikke drar seg innover når jeg gjør disse øvelsene før jeg kan begynne å løfte tungt.

Har alt dette skremt meg fra å sykle landeveisritt igjen da tro? Neida, jeg er allerede påmeldt landeveisbirken neste år, i tillegg skal jeg selvfølgelig sykle lille Styrkeprøven igjen, jeg vil sykle Bergen - Voss og det nye løpet fra Voss til Geilo med innlagt Rallarvegen-sykling tilbake til Voss dagen etter som går for første gang i 2013. I tillegg er drømmen å sykle VikingTour, men det avhenger av at jeg finner noen som er villig til å sykle med meg, og DET kan bli en mye større utfordring enn å fullføre VikingTour hvis jeg først starter.

Nytt år, nye muligheter, og noen nye mål.

Noen som blir overrasket når jeg sier jeg er tøff i kjeften? ;) Firmaet jeg jobber i pleier å stille lag i Den lille styrkeprøven (Lillehammer - Oslo), jeg har alltid drømt om å stille der, så med sjansen til å stille sammen med et lag måtte jeg jo bare utnytte muligheten. Jeg må kjøpe racersykkel, og så snart snøen er borte må jeg ut og sykle. Enn så lenge blir det mye spinningtimer. Må innrømme at jeg er litt usikker på hva jeg egentlig har begitt meg ut på, men det er lenge til 23. juni enda, så jeg har god tid både til å trene og til å angre meg. ;)

Ellers har jeg satt meg noen styrkemål for 2012:

Benkpress: minimum 60 kg i midten av mai.
Markløft: minimum 100 kg, ca midten av juli (uke 28)
Frontbøy: minimum 60 kg i begynnelsen av september

Målet er også å fullføre Nordmarkstraver'n og komme i mål på under 1:50 på halvmaraton. Så får vi se da, hvordan det går. ;)

Nesten tre måneder seinere ...

Jeg har bevisst holdt meg unna, pga. faren for å skrive side opp og side ned med sutreinnlegg. Skaden er fortsatt ikke leget, selv om jeg nå kan løpe (eller rettere sagt jogge, sakte ...) igjen og trene spinning. Jeg har fortsatt mye vondt, og bruker uendelig mye tid på mobilisering/aktivisering, egenmassasje og dynamisk og statisk tøying. Det tar mye tid, hver eneste dag, før og etter hver eneste treningsøkt. Man kan bli gal av mindre, men jeg holder det noenlunde i sjakk, og blir sakte, men sikkert bedre.

Haddde noen sagt til meg for noen måneder siden at jeg kunne risikere å trene på meg en sånn skade tror jeg jeg hadde ledd høyt. Jeg av alle mennesker? Hadde noen sagt til meg at jeg skulle bli så nøye med måten å varme opp på, selv før en løpetur, så tror jeg heller ikke jeg hadde trodd dem. Man lærer så lenge man lever. :p

Jeg ser enn så lenge mørkt på å komme tilbake i løpeform, med tanke på at jeg i alle fall føler selv at jeg er tilbake til utgangspunktet for 3 år siden omtrent på denne tiden, den gangen jeg bestemte meg for at jeg skulle klare en mil på under timen. Jeg er sikkert mer lettrent nå enn da, og jeg har et bedre utgangspunkt siden jeg vet hva som skal til og hvordan jeg best kan gjøre det. Jeg er helt sikkert ikke i like dårlig form heller, hvis jeg skal se realistisk på det, men det føles like håpløst fordi formen har vært så utrolig mye bedre enn den er nå.

Ellers har jeg nå begynt å leke med tanken på å sykle den lille styrkeprøven (Lillehammer - Oslo). Synes det kunne være et fint mål til sommeren, og om framgangen til skaden fortsetter så satser jeg på at neste år fullfører jeg Nordmarkstraver'n i god stil.

Opp- og nedturer.

Formen har variert veldig etter at jeg skadet meg. Det har til tider vært fryktelig vanskelig å holde på motivasjonen, og blanding av betennelsesdempende og til dels store mengder smertestillende har gjort meg trøtt. Det å ha vondt uansett hva man gjør er dritkjipt og uvant, og gjør at det hele føles litt håpløst.

Ellers byttet jeg jobb ved månedsskiftet, så de to siste ukene, nemlig siste uka på gamle jobben og første i den nye har det vært så mye å tenke på og gjøre at jeg har kræsja på sofaen etter jobb.

Jeg krysser fingrene for at litt ro og medisinering nå skal få litt skikkelig fart på bedringen, også er det planlagt nytt treningsprogram fra neste uke, så da er det slutt på manglende motivasjon. Nå SKAL jeg i gang igjen, og jeg gleder meg enormt til å ta fatt på et nytt program som varer neeeesten helt fram til jul. :D

Back in business!

Det ble noen tøffe dager etter Nordmarkstraver'n. Humøret var svart, siden det verste jeg kan tenke meg er å måtte gi meg. Jeg er så utrolig sta, at det å gi seg er det største nederlaget jeg kan oppleve, når man da heller ikke kan trene for å få utløp for frustrasjonene blir det ekstra ille. Besøk hos fysio på mandag ga både gode og dårlige nyheter. De dårlige var at musklene som går på framsiden og baksiden og som festes i lyske/bekken var betente, og jeg var nødt til å avlaste dem og ta det med ro. De gode var jo at jeg kommer til å bli bra igjen, bare jeg tar det med ro, lytter til kroppen og går til oppfølging hos fysio en liten stund framover. Noen intensiv behandling fra fysio trenger jeg ikke, da det kan irritere mer enn det gagner meg.

Fysio beordret meg til å innta horisontalen på sofaen når jeg var hjemme, og det betydde virkelig ligg rett ut. Jeg skulle i størst mulig grad unngå å bøye i hofteleddsbøyeren, for ikke å irritere musklene mer enn nødvendig. Etter 4 dager uten annen fysisk aktivitet enn å humpe rundt med en krykke holdt jeg på å bli fullstendig sprø. Smerter, en travel hverdag og ikke minst regnet satte en effektiv stopper for å trene, men i går, torsdag kom jeg meg endelig av gårde igjen.

Økta ble ganske lett, mye tøying og egenmassasje stod på planen, i tillegg til en styrkeøkt for rygg og armer. Det ble ikke noen tung og knallhard økt, men jeg ble sliten og fikk følelsen av å røre meg igjen, og det var utrolig deilig. Det blir forholdsvis lett, og alternativ trening de neste ukene. Ingen øvelser som krever at jeg står, en del øvelser som innebærer at jeg ligger flatt ut, i stedet for å sitte eller stå som normalt og noe mer maskiner. Jeg håper å kunne begynne med litt lett bein- og rumpetrening neste uke. Kun maskiner, og ingenting som går på selve hofteleddsbøyeren, så ikke akkurat mine favorittøvelser, men bare følelsen av å kunne gjøre noe er oppløftende.

Sykkel/spinning og løping er det fortsatt flere uker til jeg kan prøve meg på, med mindre jeg har lyst til å få virkelig langvarige problemer med dette her. Kondisen kommer til å bli satt langt tilbake i denne perioden, og det blir sikkert tungt å sette i gang igjen når jeg kommer dit, men så ille som kondisjonen var for noen år tilbake da jeg satte i gang opptrening til mitt første Sentrumsløp blir den vel forhåpentligvis ikke, og nå vet jeg jo hvor fort den kan komme tilbake også bare jeg dedikerer litt tid, vilje og innsats.

Nordmarkstraver'n

Jeg trengte en kveld på å roe meg litt ned, få ut frustrasjonen og slutte å synes så synd på meg selv, slik at dette ikke blir et forferdelig sutreinnlegg. Det ble nemlig "målgang" ca en mil før mål på meg i går.

Vi kan jo begynne med begynnelsen. Møtte opp på Sognsvann i god tid. Var litt nervøs for at parkeringsplassen skulle bli fryktelig full, og hadde ikke lyst til å stresse til bussen som skulle gå kl 9. Jeg kom med på første bussen, og denne gikk så fort den var full, og altså før klokka 9. Vi kom til startplassen, og der var det satt opp "bæsj-and-carry" (noen fra forsvaret eller tidligere orienteringsløpere som kjenner igjen den betegnelsen?) og ellers var det vel ikke så mye der annet enn andre startende, noen dunker med drikke og folka som delte ut startnummer til dem som ikke hentet dem fredag. Været var ikke på topp, det duskregnet, men det var i grunnen så lett at man ikke merket så veldig mye til det.

Starten var felles for alle, og vi begynte på fin grusvei, og slik løp vi i over 5 km. Veldig bra at vi startet sånn, for da fikk feltet spredd seg godt før vi kom inn på smal sti. Løypa fortsatte opp og ned, på grusvei og sti, som enkelte steder var mer gjørmehøl enn sti. Duskregnet kom og gikk, og det samme gjorde vinden. Det tok litt tid å oppdage at det hadde stoppet å regne de periodene vi hadde opphold, så det var bare vinden som av og til gjorde det ubehagelig å løpe.

Dessverre begynte lysken min å småkrangle allerede etter 7-8 km. Jeg hadde perioder fram mot 12-13 km der jeg nesten ikke merket den, men på drikkestasjonen rundt 15 km var det tydelig at jeg hadde smerter, for folk lurte på om det gikk bra, og om jeg kunne fortsette. Jeg beit tenna sammen og tenkte at gi meg skulle jeg i alle fall ikke, men jeg angret på det ganske fort. Smertene satt nå ikke bare i lysken, men også i kneet, som slett ikke likte belastningen det fikk av at jeg ikke klarte løpe normalt. Siste stykket inn til mat- og drikkestasjonen på Gåslungen rundt 18 km var forferdelig, men man kan jo ikke akkurat bare sette seg ned og grine heller, på den måten kommer man seg jo ikke i mål. Jeg var så ufattelig lettet da jeg så skiltet mot Gåslungen som sa 0,5 km, og selv de stakkars 500 metrene føltes som en evighet.

På Gåslungen møtte jeg ambulansen som var klar for avgang, den var full og jeg mente bestemt at noen ambulanse trengte jeg ikke, så jeg fikk sette meg inn i bilen til en av funksjonærene i stedet, og ventet til de var klare for avgang. Vi plukket også opp sistemann i løypa, som fikk beskjed om at han ikke kunne fullføre.

Så nå sitter jeg her i sofaen da, med hofte som en 80-åring, et kne som er for vondt til å trå på, hovne lymfeknuter i lysken, og beskjed om å avlaste litt med krykker framover. Ingen løping de neste 2-3 ukene, deretter kan jeg se det an litt, og ingen tung frivektstrening for beina på minst like lenge. Skuffelsen over å måtte bryte sitter fortsatt litt i, og jeg er ikke så glad for endringene for de neste ukene, men jeg kan jo ikke akkurat sette meg ned og sutre heller. Får heller bruke denne dagen til å trøste meg med is med en god venninne på Yoghurt heaven, og legge det bak meg. Det er tross alt bare et løp, det er bare noen få uker (fingers crossed), kroppen skal helst vare en 40-50 år til.

Sommertilstander

Jeg ga til slutt opp å følge et strikt treningsopplegg i sommer. Det har skjedd så mye, og ting ble ikke slik jeg hadde tenkt. Dermed har jeg endt opp med å trene etter lyst, vær og dagsform i stedet. Litt deilig, selv om det fortsatt er en viss struktur på treningene. Godt å trene det jeg har lyst til der og da, i stedet for å holde meg strikt til planen.

Det går fort mot 3.september nå, og jeg vil ikke egentlig si jeg er i rute til et 3-mils løp, men det skal nok endre seg i løpet av de ukene jeg har igjen. Jeg har klart å putte inn noen lange løpeturer de siste dagene, og flere må det bli. Så lenge været er ok, blir det mange fler av dem fram til løpet, og jeg har kuttet ned på antallet styrkeøkter fram til da. Denne uka er det friuke/kondisjon som gjelder, og neste uke når åpningstider på sentrene blir litt mer normale, og tilstanden på jobb også går mer over i det normale så er det tilbake til et oppsatt program igjen. 3-splitt for å rekke å kjøre så mye kondis som mulig.

Jeg er veldig glad for treningsøktene mine, de hjelper meg å få tankene på plass,og løser opp i mye vondt. Privatlivet er ikke stort å skryte av om dagen, så da er det godt å få utløp gjennom knalltøffe styrkeøkter eller lange løpeturer hvor tankene får fly fritt. Selv om det har vært utrolig deilig å ha et friere opplegg i sommer, så skal det bli veldig deilig å kjøre et fast opplegg også, en stund og få litt struktur inn i livet igjen.