Skuffa og demotivert, when it hasn't been your day, your week, your month, or even your year.

Jeg var så utrolig klar for denne dagen. Været var nydelig og motivasjonen var til stede. Bortsett fra en viss frykt for at ankelen skulle svikte meg og at kroppen skulle være tung og treg fra forrige helgs løp, lå alt til rette for at jeg skulle få en fin tur i Oslos gater.

Det begynte ikke så verst, kroppen føltes grei, og selv om en godt teipet ankel var litt uvant å løpe med plaget det meg egentlig ikke nevneverdig. Dessverre gikk jeg nok litt hardt ut, etter 14 km begynte det å skorte alvorlig på motivasjonen ettersom jeg så at jeg gradvis tapte tid. Etter 18 km var jeg totalt tom, og løp kun på viljen inn til mål.

Akkurat nå er jeg så skuffa og demotivert at jeg vet ikke om jeg kommer til å melde meg på noen så lange løp neste år. Tror det kommer til å ta en stund før jeg klarer å finne motivasjonen til å gjøre det her igjen.

I det minste fant jeg ut at teipen var til god hjelp. Tråkka i et høl i asfalten rundt 18-19 km, og hadde ikke teipen holdt ankelen stiv hadde jeg jaggu tråkka over igjen. Det hadde jo tatt seg ut.

Noen som har tips til hvordan man legger slike ting bak seg og klarer å se framover?

Økende ukultur i langdistanseløp?

Jeg må innrømme at jeg nesten blir litt lei meg når jeg leser artikler som denne som står på aftenposten.no. Tar folk virkelig smertestillende før slike løp for å holde ut?

Synes det er veldig flott at det settes fokus på denne bruken om det faktisk er slik at det er utbredt å ta betennelsesdempende medisiner før løp. Som det står i artikkelen er det ikke prestasjonsfremmende og det kan også være farlig å ta smertestillende i for store mengder.

Tenker også med gru på de konsekvensene det kan få å døyve smertene under et løp og dermed kunne løpe på seg mer kroniske skader. Jeg har jo selv løpt videre etter å ha skadet meg, og vet altfor godt at det kan ødelegge treninga di i en god stund framover.

Einar Cyvin sier følgende om bruk av naproxen, voltaren og ibuprofen under langdistanseløp: Det er de som vil ha størst effekt på den type smerter man får under lange løp. Men dette er ikke ufarlig i det hele tatt, og kan føre til blant annet nyresvikt. I tillegg kan man få alvorlige skader ved å maskere smerter under så store anstrengelser. Smertesignaler skal tas på alvor, advarer Cyvin.

Hva får da folk til å innta smertestillende før løp for å holde ut lenger? Er de ikke klar over konsekvensene, eller har det blitt så viktig å delta på utfordringer ala Oslo Maraton, Birken etc. og få gode resultater at konsekvensene og hensynet til egen helse kommer i annen rekke?

Når det da er bevist at slike medisiner har liten eller ingen effekt og faktisk kan bremse kroppens egen lindring og treningseffekt kan man spørre seg selv om vitsen med bruken av denne typen preparater.

Inn i en ny treningsfase, mot nye mål og nye utfordringer.

Halvmaraton er ikke engang over og jeg sitter allerede og leter etter nye løp å delta i. Ikke i år, for min del begynner det å bli i kjøligste laget for flere løp nå, men jeg må jo ha noe å se fram imot neste år. Et mål å trene mot, en dato da jeg må være i form. Jeg trenger struktur, rammer, en plan, hvis ikke blir jeg usikker og umotivert.

Har fått en del tips av folk på jobb om Nordmarkstravern og jeg må innrømme at det frister!

Med start på Stryken/ Skar og innkomst ved Kringsjå Idrettshall sør for Sognsvann, tar løypene deg gjennom noen av Nordmarkas vakreste partier. Halvparten på små stier med god løpbarhet, resten skogsbilvei. Med sine 30 km / 15 km og kuperte løypeprofil er løypene også en utfordring som gjør alle som fullfører til vinnere. Enten du løper fort eller tar løpet som en tur gjennom marka får du en sjelden naturopplevelse.

Jeg har ikke forsøkt meg på så lange løp før, har hatt treningsturer på over 2,1 mil, men 3 mil tror jeg aldri jeg har vært oppe i før. På asfalt er det utenkelig, men dette høres midt i blinken ut.

Jeg leker litt med tanken på Birken neste år også. Ikke at jeg egentlig er kjempemotivert for det, men det er noe å jobbe mot, og jeg har lyst til å sitte igjen med en positiv opplevelse. Årets Birkebeinerløp ble av en eller annen merkelig grunn ikke en like positiv opplevelse som jeg håpet. :p

Sitter også og planlegger styrketreninga framover og irriterer meg grønn over at det ikke er igjen 18 uker av året. Jeg som hadde håpet å kunne kjøre 8-ukersprogram, så en uke styrkefri, nytt 8-ukersprogram og en uke fri før nyttår. Jeg vil ha en helt ny start på det nye året, nytt år og nytt program, så jeg må bare slå meg til ro med at det får bli 8 uker og 4 uker i stedet.

Fokuset framover blir nok på styrketrening. Jeg er litt lei løping (temmelig ironisk at jeg da sitter og planlegger nye løp) og trenger en pause. Samtidig er jeg fast bestemt på å gå ned i vekt og må passe på å få inn nok kondisjonstrening, hovedsaklig i form av crosstrainer og spinning. Jeg bare håper jeg kan finne noen spinningtimer som kan inspirere meg.

Jeg er ekstremt kresen når det gjelder musikken og instruktøren, så det spørs om det blir så mye spinning på meg. Så langt i min "spinningkarriere" har jeg funnet 2 instruktører jeg virkelig har likt, og den ene av dem har flyttet langt vekk pga. fysioterapipraksis. Jeg begynte nesten å grine siste timen hans, fordi da forsvant ukas beste treningstime. At han var utrolig hyggelig, og slett ikke så verst å se på, gjorde jo ikke timene mindre inspirerende. :p Men det var engasjementet hans og musikken hans som i hovedsak gjorde at jeg elsket timene hans. Knallharde timer, med til dels like knallhard musikk og en instruktør som brølte som vokalisten i et metallband og som var minst like gåen som oss andre i salen på slutten av timen. Til tross for at det er over et år siden han forsvant så er han fortsatt dypt savnet.

Planen de neste 8 ukene (starter uka etter halvmaraton) er 2 økter daglig, en liten 30-50 min kondisjonsøkt på morgenen og en styrkeøkt eller lengre kondisjonsøkt på kvelden. Må sørge for å få inn minimum 1 intervalltrening i uka, så får jeg heller legge inn en til når det begynner å nærme seg løpssesong. Jeg er jo heldig som kan starte utesesongen tidlig neste år under de 4 ukene mine i Australia! :D

Oppsummering Birken

Så var det altså klart for Birken på lørdag. Været så noenlunde greit ut, men med alt regnet som hadde vært på forhånd var jeg forberedt på at det kunne bli bløtt. Jeg var overhodet ikke forberedt på gjørmehavet som ventet. På sidene til birkebeinerarrangementene fikk jeg i dag bekreftet at løypa var blautere enn vanlig, og det er jo godt å høre ettersom jeg har klaget rimelig mye over all gjørma siden løpet.

Ting gikk ikke helt som de skulle for meg, jeg tråkket over etter en 7 km eller så, og da skulle det ingenting før jeg tråkket over igjen og igjen ... og igjen. Men i mål kom jeg, på 2:16:11, litt under 9 minutter etter min mannlige kollega. Endte på 191. plass av 262. kvinner i min klasse og på 245. plass av 283 i min pulje (Pulje 15).

Av de 283 som startet i vår pulje, var det bare 44 stk som løp innenfor tiden (1:57) og 84 som kom under 2 timer.

Så må jeg bare ta av meg hatten og bøye meg i støvet for de som gjennomførte Ultrabirken! Utrolig imponerende prestasjon!

Lyset i enden av tunellen

I morgen er "begynnelsen på slutten". I morgen er det Birken, og så er det bare en uke til Oslo maraton og så trenger jeg strengt tatt ikke se på løpeskoene på en måneds tid med mindre jeg har lyst. Ikke at det er kjempesmart for løpeformen å ikke løpe på en måned, men kanskje for motivasjonen?

Jeg gleder meg virkelig til å bare bli ferdig nå, samtidig har jeg hatt en og annen deilig løpetur i det siste også, selv om de fleste av dem har føltes som en plikt. Det kribler i kroppen, jeg gleder meg faktisk litt til å løpe også, om været bare er like fint som i dag så kan det bli en nydelig tur over fjellet.

Treningsmessig har mye føltes dritt disse siste 2-3 ukene. Jeg merker hvor hardt det er å både skulle være i topp løpeform og klare å yte på styrketreningene. Det er en utrolig vanskelig balansegang, og dessverre er det veldig vanskelig å finne noe om hvordan trene best mulig. Man satser på det ene eller det andre, det finnes ikke lesestoff om hvordan gjøre begge deler. Dermed må jeg prøve og feile på egenhånd, takle oppturer og nedturer og føle at jeg stanger huet i veggen gang på gang.

På et eller annet tidspunkt ender jeg alltid med å møte veggen, enten når jeg løper, eller på styrketrening. Et eller annet sted stopper det alltid opp, det gjør det ikke enklere at styrketrening og løpetrening "krever" to helt forskjellige spisemønstre. For styrketrening kan jeg gjerne spise mye, mens for løpetreninga er det om å gjøre å være lettest mulig. Det skal ikke mange kiloene til før jeg merker at løpeformen blir betraktelig dårligere og det blir mye tyngre å løpe.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal legge opp løpet framover, hva jeg skal satse på. Jeg har fortsatt ikke funnet noen fin utfordring for neste år, trippelen utgår siden jeg skal til Australia. Den utfordringen får jeg ta i 2012, men det er jo absolutt noe å se fram til. Det blir vel samme gamle greia i 2011, men kanskje noen flere løp. Invitasjonen til Midnattssolløpet på Island frister, Norsk fjellmaraton frister og å sykle fredagsbirken eller birken, bare for å få en liten forsmak på hva trippelen vil by på.

Jeg skulle ønske jeg kunne få noen skikkelig gode råd i forhold til styrketreninga fra noen som veit hva det dreier seg om. Jeg vil slippe å stagnere, møte veggen og måtte begynne på nytt, igjen og igjen. Det er så surt når jeg endelig begynner å føle at jeg kan løfte litt, så stopper det opp og jeg føler jeg må starte på nytt. Eller at jeg når et punkt i løpinga mi der jeg føler at jeg bare ikke klarer å løpe fortere. Kanskje det er da det er på tide å ta en ukes pause?

Nye mål

Birkebeinerløpet og halvmaratondistansen i Oslo Maraton er enda ikke unnagjort, men likevel kjenner jeg tomhetsfølelsen komme sigende. Dette er det jeg har jobbet mot i år, og nå er det snart over. Hva skal jeg da jobbe mot? Jeg har ikke noe nytt og barrierebrytende å jobbe mot neste år, ettersom valget mellom Australiatur og Birkebeinertrippelen merkelig nok endte på Australiatur. ;)

Så hva jobber jeg egentlig mot da? Hva skal jeg finne på for å motivere meg selv? Det finnes grenser for hvor mange ganger det er gøy å løpe et løp bare for å forbedre fjorårets tid, det er ikke lenger å bryte grenser, det er ikke lenger nytt og spennende.

Jeg kan alltids sette meg mål som å løfte så så mye tyngre, men det vil fortsatt ikke pushe noen grenser eller gi meg noe nytt. Jeg trenger et nytt mål, et konkret mål å jobbe mot. Noe som kan gi meg nye utfordringer i treningen min, jeg kommer helt sikkert til å melde meg på løp til høsten også, bare for å unngå at jeg setter meg på ræva og blir lat. Jeg skulle bare ønske jeg kunne finne noe nytt å mestre!